Oslo, oktober 2007
Først vil jeg presentere meg selv: Jeg heter Paula Bracht Gunnarskog, er 43 år gammel, og har praktisert som veterinær siden desember 1998. Jeg er utdannet veterinær i Oslo, ved Norges veterinærhøgskole.
Grunnen til dette brevet er at jeg er bekymret over den manglende kunnskap og interesse hos det norske folk og myndighetene til å håndtere skadet vilt og fugler på en korrekt og etisk måte.
I dag er det ikke mulig å si at menneskeinnflytelse har lite eller ingenting med at ville dyr skades i naturen utenom vanlig rovdyr/byttedyr atferd. Menneskehetens påvirkning er tilstede, direkte eller indirekte, og det er vi mennesker som må ta ansvar.
Fra et veterinærmedisinsk synspunkt er det ikke alltid korrekt å avlive skadet vilt. Følgende forenklede retningslinjer er internasjonalt anerkjent, og praktiseres i mer eller mindre grad i Sverige og Europa:
Rehabiliteringsorganisasjoner som skal håndtere skadet fugl og vilt er til for å hjelpe og rehabilitere skadet vilt, smådyr og fugler, slik at dyrene kan tilbakeføres til naturen og leve et liv som er normalt for deres art.
Etiske grunnprinsipper:
|
Av de vestlige landene er Sverige, Storbritannia, Australia, New Zealand, Canada og USA de mest kjente og erfarne mht håndtering av skadet vilt og fugler. I Storbritannia alene er det over 50 dyresykehus som kun behandler skadet vilt eller fugler. Det finnes en enorm mengde litteratur og vitenskapelige publikasjoner som omhandler emnet, både fra et biologisk, økologisk, og veterinærmedisinsk standpunkt. På verdensbasis er flere tusen mennesker, involvert og i fast ansettelse i slike organisasjoner, deriblant dyrleger, biologer og dyrepleiere. Mange er lønnet av de respektive stater enten direkte, eller gjennom undervisningsinstitusjoner (universiteter).
Å hjelpe skadet vilt og fugler bør være en selvfølge i enhvert sivilisert samfunn, og bør støttes av staten, av frivillige, av private organisasjoner, og av andre. Dette viktige arbeidet bør ikke utføres av mennesker eller organisasjoner med økonomiske eller politiske egne interesser (jegere/fangere/fiskere/matindustrien/zoologiske samlinger), og heller ikke i forbindelse med ikke benign naturforskning, fordi å fange dyr til forskning er en helt annen kapittel i denne saken, som bør diskuteres i utenfor dette. Samtidig bør forskere og fagpersonell dra nytte av all kunnskap som kan erverves ved behandling og rehabilitering av vilt og fugler.
I Storbritannia er for eksempel kongehuset involvert i slikt arbeid. The Royal Society for the Prevention of Cruelty Against Animals, samt en rekke organisasjoner som behandler spesifikke arter, bidrar både til rehabilitering og bevaring av arter i deres naturlig habitat, og til å bevare det naturlige habitatet for artene.
Fuglehjelpen har fungert som en lignende organisasjon i over 16 år, med frivillige som eneste arbeidskraft, og begrenset støtte fra myndighetene og privatpersoner. Rehabilitering av fugler er en umulig oppgave uten mennesker, transportmidler, utstyr, lokaler og kunnskap, og fuglehjelpen har i mange år, etter det jeg vet, måttet søke hjelp hos mennesker som har donert eller stilt til disposisjon lokaler eller utstyr for arbeidet, og medisinsk behandling av skadet fugl. Dette har ikke alltid vært stabilt, noe som er en resultat av manglende økonomisk støtte, manglende utstyr, og manglende fagpersonale.
Norge, og da særlig Oslo området, trenger sårt et senter for behandling av skadet vilt og fugler. Fuglehjelpen har hatt denne rollen på beste mulige måte, men det er mye mer som kan gjøres. Organisasjoner som Fuglehjelpen trenges, de trenger støtte, og det haster!
Behandling, håndtering, avliving, og evt rehabilitering av skadet vilt og fugler MÅ gjøres av fagpersonale og av frivillige som har ervervet seg den nødvendige kunnskapen for dette. Alle kategorier nevnt nedenfor bør gå på kurs!
Med disse mener jeg følgende personell:
I Sverige holdes slike kurs over hele landet, og dette kan gjennomføres her også, jeg har nettopp vært på et slikt kurs, med støtte fra Fuglehjelpen. Andre viktige kurs er håndtering av oljeskadet fugl og andre dyr.
Lovgivingen i Norge er moden for fornyelse, og det må utarbeides klare regler for hva som er tillatt, og hva som er direkte skadelig for dyrene involvert, og for mennesker som kommer i kontakt med disse dyrene. Eksempelvis tilfeller av mennesker som ”redder vandrefalk” og fôrer de helt feil, som fører til at fuglene må senere avlives fordi de er ikke i stand til å jakte på egen hånd og er syke av alvorlig feilernæring, ikke på grunn av den opprinnelige skaden. Kunnskap om f.eks. atferd vedrørende hjortevilt av hannkjønn, konsekvenser av dette; plagsomme kråkefugler som en snill tante har brukt hele sommeren på å ”redde”, hvite elger, og tilfellet Keiko, er noen få av dessverre mange eksempler på totalt mislykket viltrehabilitering, og viser hvor mye vi har å lære.
Norge har en vill, vakker og utstrakt natur. Landet kunne bli et internasjonalt senter for kunnskap om hjelp til skadet vilt og fugler, vi har menneskene, dyrene, og frivillige organisasjoner som Fuglehjelpen til å gjennomføre dette. Man trenger derimot midler og statlig støtte, og en organisasjonsmodell som setter naturens og dyrenes behov foran kommersielle og politiske interesser.
Jeg håper at snart er det mulig å gjennomføre utbygging av et faglig kompetansesenter for rehabilitering av ville fugler og annet vilt, og at organisasjoner som Fuglehjelpen kan delta i dette. Jeg støtter Hr. Pelle Wickstrøm i sin appell for økonomisk støtte til å fortsette, forbedre, og fornye det arbeidet som Fuglehjelpen står for.
Paula Bracht Gunnarskog
Veterinær MDNV